Hva er en ekte pirat

lagt inn 19. okt. 2009, 21:47 av Lars Haga   [ oppdatert 6. feb. 2011, 06:56 ]

Lurer du på hva en pirat egentlig er eller om Tortuga egentlig finnes? Finnes det pirater i dag? Hvor har det vært pirater? Hvordan levde de og hvem hjalp de med å rane? Det og mye mer stoff om prater kan du finne her.

Pirater kalles de som raner, plyndrer eller stjeler på havet uten å ha tillatelse til dette fra en anerkjent, selvstendig stat. Pirater angriper andre fartøy, men kan også angripe mål på land ved kysten. Mens piraten i populærkulturens sammenheng maner fram et romantisk bilde i fiktive fortellinger om de karibiske piratene fra 1600-tallet, fortsetter piratvirksomhet å være en trussel i verden den dag i dag.

Pirater i Det karibiske hav hadde sin storhetstid fra midten av 1500-tallet til 1720-tallet. De var mest framgangsrike fra 1640 til 1680-tallet. Karibiske pirater oppsto fra konflikter over handel og kolonisering mellom ulike europeiske makter på denne tiden som inkluderte England, Spania, Nederland og Frankrike. To av de mest kjente piratbasene var Tortuga på 1640-tallet og Port Royal etter 1655.


Bakgrunn for piratvirksomheten

Piratvirksomheten i Det karibiske hav oppsto som et resultat av større internasjonale strømninger. Karibien var et senter for europeisk handel og kolonisasjon fra slutten av 1400-tallet. Ved Tordesillastraktaten fra 1494 ble det bestemt at den ikke-europeiske verden skulle deles mellom Spania og Portugal langs en nord-sør-gående linje 370 leaguer vest for Kapp Verde-øyene. Dette ga Spania kontroll over Amerika, en posisjon de understøttet med en pavelig bulle. Fastlandet rundt Karibien ble kalt (Spanish Main) og tidlige bosetninger var Cartagena, Panama, Santiago, Puerto Bello og Santo Domingo.

I fra de spanske koloniene ble det hentet ut store mengder edelmetaller samt andre råvarer som for eksempel huder. De store mengdene sølv som ble utvunnet i koloniene trakk til seg pirater og privateerer både i Karibien og den andre siden av Atlanterhavet. For å bekjempe denne virksomheten, opprettet den spanske regjeringen et konvoi-system, der en transportflåte, en flota seilte fra Sevilla (og senere også fra Cádiz) med passasjerer, militære tropper og europeiske varer til de spanske koloniene. Denne lasten var i hovedsak ballast, ettersom hovedhensikten med turen var å transportere sølv og mynter tilbake til Europa. Ruten gikk vanligvis gjennom De små Antillene til havnene i Spanish Main, så nordover mot Yucatankanalen for å følge de vestgående strømmene mot Europa. Denne transporten fikk etter hvert tilnavnet «Sølvtoget», og var et svært ettertraktet bytte for pirater.

De forente Nederlandene og England var generelt fiendtlig innstilt mot spanjolene fra 1560-tallet, mens franskmennene var ivrige etter å etablere seg som en koloninasjon i Karibien. Franskmennene hadde da også den første ikke-spanske kolonien i Karibien, St. Augustine, selv om denne var kortlivet. Ved hjelp av sine respektive regjeringer ignorerte engelske, nederlandske og franske handelsmenn og kolonister avtalen om ikke å angripe spansk territorium. Den spanske regjering på sin side kunne ikke bidra med militær makt for å kontrollere området, noe som førte til omfattende smugling og kolonisering samt privateer- og piratvirksomhet.

Det spansk-karibiske imperium var i nedgang fra begynnelsen av 1600-tallet. Sølvet hadde vist seg å være et tveegget sverd. I Europa hadde det edle metallet kun fungert som et midlertidig botemiddel på den økonomiske situasjonen, og i Karibien hadde europeiske sykdommer tatt knekken på store deler av den opprinnelige befolkningen. Det er anslått at den opprinnelige befolkningen i Ny-Spania, for eksempel, falt med 96% mellom 1500 og 1600. Den spanske kolonisasjonen var basert på slavedrift. Etter hvert stagnerte både ekspansjonen og tilgangen på arbeidskraft, noe som igjen førte til at tomme landområder lett kunne overtas av andre nasjoner. Etter hvert ble det også lettet på de spanske handelsrestriksjonene og havner som for eksempel Trinidad ble frihavner for alle nasjoner.

På 1620-tallet, og etter utbruddet av Tredveårskrigen i 1618, ble nedgangen i den spanske tilstedeværelse i Karibien kraftigere enn noen sinne. Den var nå mer avhengig av slaver fra Afrika, samtidig som den militære tilstedeværerlsen var minimal. Samtidig tok andre stater seg mer til rette. St. Kitts ble hjem til de første britiske og franske kolonistene i øygruppen. Samtididg etablerte Storbritannia en svært lønnsom koloni på Barbados, samt en koloni på Providence Island som ble et fristed for pirater.

Etter stridighetene i Europa var de fleste av landene i dårlig forfatning. Dette gjaldt spesielt Spania som hadde tømt statskassen. Dette ble også merket i Karibien, med økt innvandring av europeiske flyktninger og mindre spansk herredømme. De fleste større byene i området var fortsatt spanske, mens utkantstrøkene nå ble overkjørt av andre nasjoner. Engelskmennene hadde ekspandert utover St. Kitts og Barbados, med solide kolonier på Nevis, Antigua, Montserrat og Bermuda. Franskmennene utvidet sine territorier mot Guadeloupe, Hispaniola og Martinique, og de holdt også piratbasen Tortuga i en kortere periode, mens nederlenderene holdt Curaçao og Sint Eustatius.

Forholdene i Karibien fortsatte å speile de politiske strømningene i Europa. England, Frankrike og Holland gikk fra å slåss om religion mot Spania, til å sloss mot hverrandre over økonomiske forhold. Engelskmennene innførte sanksjoner mot nederlenderene på 1650-tallet, og de to nasjonene var i krig med hverandre tre ganger i de neste årtiene. Samtidig førte Louis XIV en aggressiv fransk ekspansjonspolitikk. Det spanske imperium hadde en kort renessanse på 1660-tallet med økt tilgang på sølv, og det ble kriget om de karibiske koloniene. Resultatene av denne krigføringen var tydelige. St. Eustatius skiftet eier 10 ganger mellom 1664 og 1674, og andre kolonier tok skade av den pågående aktiviteten. Denne krigføringen førte til minimal militær støtte til selve koloniene, noe piratene fort dro fordel av. Port Royal på Jamaica ble i denne perioden en av de mest kjente pirathavnene etter den engelske overtakelsen i 1655.

 PiratkapteinDen europeiske krigføringen fortsatte til slutten av 1600-tallet. Imens ble forholdene i Karibien mer avklarte. Koloniene ble viktigere for de europeiske makten, og de økonomiske virkningene av piratvirksomheten ble tydeligere. Dette førte blant annet til at engelskmennene på 1680-tallet stasjonerte en styrke ved Port Royal. Privateervirksomhet ble mindre vanlig mens jakten på pirater ble trappet opp. Dette til tross, opprettet spanjolene en slags kystvakt bestående av privateerer.

Piratene som opererte i Karibien på denne tiden deles som regel inn i to grupper; kapere og buccaneerer.


Buccaneerer

De lovløse og uavhengige piratene som opererte i Karibien på denne tiden var kjent som buccaneer. Buccaneeraktiviteten oppsto rundt 1630 og varte til rundt 1730-tallet da piratvirksomheten i Karibien gikk mot slutten. Buccaneerene var stort sett rømlinger fra koloniene som hadde lært seg å overleve på det naturen tilbyr. Navnet kommer fra det franske ordet ”boucaner” som betyr røkt kjøtt, og henviser til at de tidlige piratene hadde bakgrunn som jegere som røkte kjøttet fra villoksene de hadde felt. Buccaneerene hadde delvis og uoffisiell støtte fra ikke-spanske kolonier. På begynnelsen av 1700-tallet ble imidlertid deres aktiviteter ulovlige og sterkt innskrenket.

Buccaneermiljøene hadde en nokså streng organisasjon og et sterkt samhold. Kapteinen eller lederen ble demokratisk valgt av mannskapet, og mannskapet hadde makt til å få ham avsatt. Han måtte være en kjempende leder og måtte være direkte innvolvert i kamphandlingene. Han kunne ikke lede sitt mannskap fra avstand. Byttet fra en kapring eller et raid ble fordelt mannskapet i mellom. Mannskapet kunne seile ”på krita”, det vil si uten betaling, over en periode slik at størrelsen på byttet ble større før det ble fordelt.


Kaperfart

En kaper eller korsar brukte samme metoder som en pirat, men handlet på oppdrag og hadde et brev med tillatelse fra en regjering eller en konge som ga tillatelse til å borde handelsskip som tilhørte en fiendtlig nasjon. De berømte Barbareskpiratene som opererte fra Nord-Afrika og i Middelhavet var privateer, og det samme var de maltesiske korsarene som hadde tillatelse fra Sankt Johannes-ridderne.

Bruk av kapere var svært populært i Karibien på 15- og 1600-tallet. Private fartøy ble vervet inn i en slags marine og ble utstedt kaperbrev. Dette brevet tillot piratvirksomhet mot fiendtlige mål både på land og til havs, så lenge en del av byttet ble overlevert staten som utstedte brevet. Skipene opererte på egenhånd eller i en flåte og belønningene kunne være enorme. Da Sir Francis Drake kapret det spanske «sølvtoget» ved Nombre de Dios (Panamas Karibiske havn) i 1573 var hele mannskapet sikret økonomisk for resten av livet. I 1628 kapret den nederlandske kaperen Piet Hein en spansk skute som innbrakte 12 millioner guilder for Det nederlandske Vestindiske kompani. Muligheten for å gjøre store penger på kort tid gjorde kaperfarten til en ettertraktet geskjeft. Rike forretningsmenn eller adelsmenn var mer enn villige til å finansiere denne virksomheten mot en slump av byttet. Samtidig var salg av varer som ble innbrakt en viktig del av handelen i koloniene.

Tillatelsen var anerkjent ved konvensjon, og De forente nasjoners konstitusjon av 1787 spesielt autoriserte kongressen til å utstede brev med tillatelse, hvilket betydde at en kaper ikke teknisk sett kunne bli dømt for piratvirksomhet. Denne nisjeloven kunne ikke alltid berge alle de som det angikk ettersom om man var en pirat eller en lovlig privateer var avhengig av hvilken situasjon man ble fanget i eller hva man hadde gjort.

Under Paris-deklarasjonen av 1856 ble syv nasjoner enige om at denne ordningen skulle falle bort. Den unge nasjonen USA hadde da drevet ‘lovlig’ piratvirksomhet i flere år, men den mest berømte privateer var engelskmannen Sir Francis Drake som var svært framgangsrik på vegne av dronning Elizabeth I. I 1595 - 1596 opererte han også sammen med Sir John Hawkins og Sir Thomas Baskerville i Karibien.


Piratene som organisasjon

I kontrast til tradisjonelle vestlige samfunn på denne tiden hadde mange piratbander et begrenset demokrati, de forlangte retten å velge og avsette sine ledere. Kapteinen på et piratskip var ofte en fryktet slåsskjempe som man hadde mer eller mindre tillit til enn som en tradisjonell autoritetsfigur. Når piratskipet ikke var i kamp var det ofte kvarteroffiseren, eller den som hadde ansvaret for mat, klær, våpen og utstyr, som satt med den reelle autoriteten.

Mange piratgrupper delte det byttet de greide å skaffe seg, og fordelingen skjedde etter et komplisert system hvor hver mann mottok sin forhåndsavtalte andel. Pirater som utmerket seg i kamp kunne stundom motta ekstra fordeler. Disse avtalene kunne også i hendene på myndighetene være inkriminerende bevis på at de var kriminelle.

Pirater hadde ingen betenkeligheter på å akseptere utstøtte fra samfunnet, kanskje ved at de ble anerkjent som beslektede sjeler, og pirater var kjente for å frigi slaver fra slaveskip og faktisk tilby dem plass blant seg. Også kvinner kunne hevde seg, noen også som ledere, som Anne Bonny eller Mary Read.

Denne egalitære praksisen hos piratbandene er et tynt argument og oppveide ikke brutaliteten i en pirats levevis. I populærkulturen er pirater fra den klassiske tiden frie opprørere, smarte bander som opererte på utsiden av samfunnets trange byråkrati, men i virkeligheten levde ikke pirater livet på solsiden; de spiste dårlig, ble ikke rike og de fleste døde i ung alder.


Andre begreper for pirater

Nederlandske pirater var kjent som kaprere eller vrijbuiter («plyndrere»), siste halvdel ble kombinert med ordet vrij som betyr fri, mens buit betyr plyndring, og endelsen –er betyr agent eller representant. Ordet vrijbuiter ble forvridd til engelske freebooter og franske flibustier. Det franske ordet ble deretter tilbakeført til engelsk som flibuster, som ikke var pirater, men eventyrer som involverte seg i latinamerikanske revolusjoner og statskupp, og deretter til slutt kom til å bety en splittende parlamentarisk manøver ved å holde en tale uten avbrytelse.

Pirater blir kalt for Lanun av både indonesiere og malaysiere av de pirater som bedriver piratvirksomhet i Malaccastredet. Opprinnelig var ordet forbehold et sjøfarende folkeslag, men deres navn ble synonymt med piratvirksomhet fra 1400-tallet.
Wōkòu var pirater som herjet på kysten av Kina og Korea fra 1200-tallet og framover.

Pirater som opererte med tillatelse fra en regjering kalte seg for privateerer eller korsarer. På moderne arabisk er قرصان fra det tyriske ordet Korsan, som ser ut til å ha bli avledet fra det tilsvarende europiske ordet, dette kommer i sin tur fra middelalder-latin cursa, som betyr tokt, ekspedisjon, streiftog.

Pirater er også kjent som picaroon, en kjeltring eller eventyrer, fra det spansk ordet pícaro, kanskje fra picar, i betydning å stikke, og som igjen kommer fra vulgær-latin *piccre.


Kjente pirater (utvalg)

  • Henry Morgan
  • William Kidd
  • Henry Every
  • Stede Bonnet
  • Edward Teach, Blackbeard
  • Samuel Bellamy
  • Anne Bonny
  • Mary Read

 

Ofre for piratvirksomhet

  • Tidlige polynesiske krigere angrep byer langs sjøkanten og ved elver. De brukte sjøen for slå-til-og-røm-taktikk og som et trygt sted å trekke seg tilbake til om kampen gikk i deres disfavør.
  • I oldtidens Egypt ble det rapportert om «et sjøfolk» som angrep byer langs kysten.
  • Da Sulla døde i 78 f.Kr. kom Julius Cæsar tilbake til Roma som advokat og forfulgte Sullas støttespillere før han dro til den greske byen på Rhodos for å studere veltalenhet og retorikk. Underveis tok pirater kontroll over fartøyet, kidnappet Cæsar og solgte ham som slave. I år 75 f.Kr. greide han få sin frihet tilbake, samlet en hær og fanget piratene og korsfestet dem.
  • Irske pirater angrep romerske handelsfartøy.
  • I det 3. århundre ble Olympus (en by i Anatolia) fattig og nødstilt etter et angrep fra pirater.
  • Den kommende Sankt Patrick ble kidnappet av irske pirater i Wales og solgt som slave på Irland.
  • Vikingene fra Norge og Danmark opptrådte som pirater og sjørøvere da de angrep de engelske øyene og det europeiske fastlandet på fra og med 800-tallet og i de neste 200 år.
  • I år 937 gikk irske pirater sammen med skotter, piktere, norske vikinger, og walisere for å invadere England, men ble slått tilbake av den engelske kongen Athelstan.
  • I løpet av Barnekorstoget kan arabiske pirater ha fanget og solgt tusener av kristne barn til slaveri.
  • Kosakkene var pirater som slo seg sammen med nazistene i angrepet på Stalingrad, angrep fransk territorium mot Napoleon og skapte fiendskap under Ivan den grusommes styre.
  • Miljøaktivisten og seileren Peter Blake ble drept av brasilianske pirater i 2001.
  • Det amerikanske luksus-cruiseskipet Seabourn Spirit ble angrepet av pirater i november 2005 utenfor den somaliske kysten.

 

Dagens pirater

Pirater som jager den internasjonale sjøtransporten, som også den norske handelsflåten er del av, fortsetter å være et betydelig problem. De økonomiske tapene er beregnet til mellom 13 og 16 milliarder dollar hvert år. Spesielt farvannene mellom Stillehavet og Indiahavet, og i særdeleshet de trange passasjene utenfor Malacca og Singapore som blir benyttet av over 50 000 kommersielle skip hvert år. Mens båter fra kysten av Afrika, Sør-Amerika og Middelhavet er fortsatt herjet av pirater har den amerikanske kystvakten bortimot eliminert trusselen i amerikanske farvann, og den er også meget redusert i Det karibiske hav. I det nordlige Atlanterhavet er det ikke pirater som border skip, men fiskefartøyer som enten fisker ulovlig eller uten tillatelse som norske myndigheter sliter med. Det siste er likevel mer en internasjonal miljøkatastrofe hvor fiskearter står i fare for utryddelse enn et isolert nasjonal-økonomisk problem.

Piratangrep ble tredoblet mellom 1993 og 2003. Første halvdelen av 2003 var den verste 6-måned-perioden som er opptegnet på verdensbasis med 234 piratangrep, 16 drepte og 52 mennesker som ble skadet. 193 sjømenn ble også tatt til fange som gisler i samme periode. 182 saker av piratvirksomhet ble rapportert på verdensbasis i løpet av seks første månedene av 2004. Av disse skjedde 50 i de Indonesiske farvann.
I moderne tid blir ikke bare skip, men også fly angrepet. Flykaprere som av politisk grunner overtar et passasjerfly under trusselen av vold eller terror blir på fransk kalt for pirate de l’air.

Moderne pirater benytter også høyteknologi og det har blitt rapportert om angrep hvor pirater har benyttet mobiltelefoner, moderne hurtigbåter og tunge våpen som for eksempel maskingevær og granatkastere. Det har også vært spekulert om moderne pirater kan lytte til satellittkommunikasjon som for å beregne frakt og graden av risiko.

Begrepet pirat brukes også om de som tar andres eiendeler og bruker for eget bruk eller vinning, først og fremst om de som stjeler programvare, og bytter eller selger denne videre.

Pirater i populærkulturen

En tegning av en barnevennlig pirat
En tegning av en barnevennlig pirat

I populærkulturen er pirater assosiert med stereotyper på den måten de snakker og kler seg. Denne tradisjonen går for en stor del tilbake til Robert Newtons portrett av piraten Long John Silver i 1950-filmatiseringen av Skatten på sjørøverøya (Treasure Island), en populær roman av den skotske forfatteren Robert Louis Stevenson. Mange piratframstillinger har aksent som tydelig har sin opprinnelse fra Cornwall eller Bristol i England.

Interessen for sjørøvere og pirater steg i Norge da Terje Formo skapte sin fiktive figur Kaptein Sabeltann som barneforestilling for første gang i 1989, men internasjonalt fikk pirater sin renessanse med filmen Piratene fra Kariben: Den sorte perles forbannelse (Pirates of the Caribbean: The Curse of the Black Pearl) hvor Johnny Depp stråler i sin framstilling av den sympatiske piratkapteinen Jack Sparrow – en figur som etter sigende er inspirert av Keith Richards fra The Rolling Stones.
På 1990-tallet ble «Den internasjonale dagen Snakk som en pirat» oppfunnet som en parodisk helligdag og feires den 19. september.


Typisk piratkostyme

  • Ulike, ikke matchende og fargerike klær, på engelsk kjent som ‘motley’.
  • Lapp over øyet
  • En trefot
  • Krok for den ene hånden
  • Store ørering i gull
  • Tørkle om hodet.
  • Papegøye på den ene skulderen
  • Skøyeraktig og litt ondskapsfull skipsapekatt
  • Trehjørnehatt
  • Bustete skjegg
  • Huggert

Overraskende nok er mange av disse stereotyper sanne. Pirater i storhetsperioden ville ofte miste et lem, en fot eller arm, i kamp. Disse mennene kunne fortsette som kokk og lignende ettersom de ikke lengre kunne være med i kamphandlinger. Hodetørkle (banadana) ble ofte brukt for å holde svetten vekk fra øynene. Klærne var en blanding av det praktiske og komfortable for arbeid om bord på et skip.

Noen ganger kunne enkelte pirater holde seg med dyr om bord for å ha frisk mat tilgjengelig. Kjæledyr som papegøyer og andre eksotiske dyr hadde ingen annen praktisk verdi enn kanskje som salgsobjekter.

Det er blitt foreslått at grunnen til at mange sjømenn hadde øreringer var en tanke om at det ville hindre sjøsyke. Et annet forslag er at om en pirat skulle dø, for eksempel ved drukning, og senere ble vasket på land, da kunne øreringen være betaling for begravelse av de som fant den døde.


Kjente fiktive pirater (i uordnet liste)

  • En navnløs pirat og et piratskip som alltid blir senket opptrer som et fast innslag i den franske tegneserien Asterix.
  • Den sorte pirat, tittelkarakteren i stumfilmen The Black Pirate fra 1926 som ble spilt av den akrobatiske Douglas Fairbanks.
  • Black Vulmea, klengenavnet til Terrence Vulmea, brautende eventyrer i Spanish Main skapt av Robert E. Howard. Vulmeas fortellinger er samlet i Black Vulmea's Vengeance.
  • Kaptein Blood, hovedpersonen i Rafael Sabatinis bok om en engelsk doktor som blir slave, deretter hendig pirat. Romanen ble også film i 1935 med Errol Flynn i hovedrollen, regissert av Michael Curtiz, kjent fra Casablanca.
  • Kaptein Clegg var dekknavnet til den geistlige doktor Syn da han ble pirat i romanen Doctor Syn on the High Seas, skrevet av Russel Thorndyke.
  • Kaptein Bully Hates ble spilt av Tommy Lee Jones i filmen Nate and Hayes fra 1983.
  • Kaptein Krok, fra romanen Peter Pan ved J.M. Barrie, ledet en bande av pirater. Også adoptert som tegnefilm ved Walt Disney i 1953, og gjentatte ganger senere av andre filmskapere.
  • Kaptein Kennit, en pirat fra Robin Hobbs The Liveship Traders-triologien.
  • Kaptein Horatio McCallister, eller Sjøkapteinen fra Familien Simpsons, skjønt han innrømmer i en episode at han egentlig ikke er en sjøkaptein, men han er kjent for sitt pirataktige grynt «Arrr!»
  • Kaptein Pugwash fra en barnetegneserie, bøker og tegnefilmer av John Ryan.
  • Kaptein Thomas Barholomew Red, spilt av Walter Matthau, i Roman Polanskis film fra 1986 med den karakteristiske tittelen Pirater (Pirates).
  • Kaptein Jack Sparrow uforglemmelig spilt av Johnny Depp, nevnt overfor.
  • Crimson Pirate, pirathelt i filmen av samme navn fra 1952 ble spilt av storvokste Burt Lancaster.
  • Dread Pirate Roberts, en motebevisst pirat som var kledd fullstendig i sort, inkludert sort maske og hodebånd, beryktet for å «ikke etterlate noen overlevende», og kaptein på piratskipet Revenge (hevn), fra romanen Prinsessbruden (The Princess Bride), skrevet av S. Morgenstern.
  • GunPowder Gertrie (Gertrude Stubbs) – kvinnelig kanadisk pirat skapt av Carolyn McTaggart.
  • Long John Silver, en av flere pirater udødeliggjort av Robert Louis Stevenson i Skattøya, som vever sammen mange piratmotiver og myter: kart med hemmelig skatt, skurkestreker blant pirater, kanonslag, papegøyer, manglende lemmer, øyelapper og det meste hva man forbinder med piratvirksomhet.
  • Piratene (The Pirates) er et eventyr med vitenskapsmenn skrevet av Gideon Defoe, et surrealistisk fortelling som involverer pirater og Charles Darwin.
  • The Pirates of Penzance, en oprette ved Gilbert og Sullivan som har en piratkonge og et mannskap av foreldreløst barn.
  • Red Rackham, en pirat som opptrer i en bok med tegneseriefiguren Tintin, Enhjørningens hemmelighet, skrevet og tegnet av belgieren Hergé.
  • Terry and the Pirates, en tegneserie ved Milton Caniff, som hadde handling blant pirater i Kina og sørlige Asia. Piratene var ledet av den skumle, men vakre Dragon Lady.
  • De syngende og dansende piratene Maxagaze, Mattymatte, Massmédia og Seskapile fra tegnefilmserien Arkadia - reisen til jordas indre.

De karibiske piratene ansees ofte som de opprinnelige sjørøverene og er ofte portrettert på spektakulært vis i bøker, sang, folklore og film. Piratvirksomheten i Karibien fant i hovedsak sted fra 1560-årene frem til 1720-årene, og den mest aktive perioden var mellom 1640 og 1680-årene.


Slutten på piratvirksomheten

Negangen i piratvirksomheten i Karibien var som tidligere et resultat av europeisk politikk. Tilgangen på leiesoldater avtok og i Europa ble det etablert sterkere nasjonale armeer. Etter Tredveårskrigen ble den nasjonale makten forsterket, armeer kom under sterkere kongelig kontroll og privateering ble forbudt. Marinene ble forsterket og fikk i oppdrag å begrense piratvirksomheten ved aktivt å forfølge og bekjempe pirater over hele verden. Piratvirksomheten i de karibiske farvannene forsvinner på begynnelsen av 1700-tallet, utenfor Vest-Afrika og Nord-Amerikas kyster på 1710-tallet og i det Indiske Hav på 1720-tallet.


Tortuga

Tortuga eller Isla Tortuga, offisielt Île de la Tortue, er en karibisk øy nordvest for Haiti. Øya ble oppdaget av Christofer Columbus og navnet betyr "skilpaddeøya". På 1600-tallet, var øya et fristed for karibiske pirater.

Tortuga ble oppdaget i 1494, under Christopher Columbus' andre ferd til "den nye verden". Columbus' sjømenn kalte den Tortuga ("skillpadde") fordi den puklete formen lignet en skillpadde.

Tortuga ble opprinnelig bosatt av noen få spanske kolonister. I 1625 ankom franske og engelske nybyggere øya etter egentlig å ha planlagt bosetning på en annen øy, Hispaniola. De franske og engelske nybyggerne ble i 1629 av spanjolene under Don Fadrique de Toledos kommando. Spanjolene lykkes, befestet øya, og utviste franskmennene og engelskmennene. Da mesteparten av den spanske hæren dro til Hispaniola for å jage bort de franske kolonistene der, returnerte franskmennene for å ta fortet. I 1630, bygde franskmennene fortet "Fort de Rocher.

Fra 1630 ble Tortuga delt i franske og engelske kolonier som tillot flere pirater å bruke øya som hovedbase for deres virksomhet. I 1633 kom de første slavene fra Afrika for å arbeide ved plantasjene. Den nye bruken av slaver varte ikke lenge, og slavehandel ble avsluttet i 1636. Slavene var sagt å være ute av kontroll på øya, og samtidig hadde det vært uenighet og konflikter mellom de franske og engelske koloniene.

I tillegg returnerte spanjolene og erobret raskt fiendenes landområder, før de dro igjen. De anså øya som for liten til å være særlig viktig. Dette ga franske og engelske pirater muligheten til å komme tilbake. I 1638, returnerte spanjolene nok en gang for å ta tilbake øya og fjerne alle franskmenn og nyankomne hollendere. De okkuperte øya, men ble snart jaget bort av fiendene.


Port Royal

Port Royal er en gammel havneby på Jamaica, og var øyas tidligere hovedstad. Inntil et jordskjelv ødela byen den 7. juni, 1692, var den også Jamaicas viktigste handelsby. Etter jordsskjelvene, hvor to tredjedeler av byen sank i det karibiske hav ble denne rollen overtatt av Kingston som senere skulle bli øyas hovedstad.

Byen ligger på vestenden av sandbankene los Palisadoes som beskytter Kingston Havn. På 1600-tallet var den et fristed for karibiske pirater, og fikk et rykte som «den rikeste og ondeste byen i verden». Port Royal var en havn hvor pirater kunne ta med seg og handle i byttevarer, noe som var vanskelig i mer "legale" byer. Havnen fungerte også som base for engelske pirater og privateerer som ble betalt av sin regjering for å angripe franske og spanske skip.

Den 7.juni 1692 ble byen rammet av et kraftig jorskjelv som gjorde sanden under byen flytende. Resultatet var at store deler av byen gled ut i havet utenfor Kingston Havn. Jordskjelvet ble etterfulgt av en tsunami som la en større del av byen under vann. Disse to naturkatastrofene tok livet av mellom 1000 og 3000 mennesker. Det ble gjort forsøk på å bygge byen opp igjen, men uten suksess. I 1704 ble mye av det som var bygd opp ødelagt i en brann, og i første halvdel av 1700-tallet ble kysten rammet av flere kraftige orkaner. Etter hvert ble Port Royals rolle som hovedstad overtatt av Spanish Town og senere Kingston.

Etter et nytt jordskjelv den 14. januar 1907 forsvant nok en stor del av byen i havet, og byen er i dag kun en skygge av det den en gang var. Befolkningen er under 2000 mennesker, og byen har ingen økonomisk eller politisk betydning. Økonomien er turistbasert, men selv om den jamaicanske regjeringen har besluttet å restaurere byen er den stort sett forfallen.


Piratskipene

Skipene som ble brukt av de karibiske piratene på 16- og 1700-tallet var grunnlaget for deres suksess. Kvalitetene et piratskip måtte ha var at det måtte være raskt, solid og godt bestykket. Av denne grunn ble de enkelt-mastede sluppene fra Bermuda og Jamaica foretrukket. De fleste skipene var priser, mens enkelte ble overtatt etter mytteri. Skipene ble godt vedlikeholdt og ble ofte strandet slik at de kunne overhales. På denne måten kunne de oppnå høy hastighet slik at de kunne unnslippe fiendtlige skip.

 Pirater forlater brennende slupp 
Pirater forlater brennende slupp


Skipene måtte også være solide for å kunne motstå karibiske stormer og for å kunne krysse hav og sjø. Sjørøvertokt kunne foregå fra Newfoundland i nord til Karibien i sør, og skipene kunne også krysse Atlanterhavet for raid mot Guinea på Afrikas vestkyst. Enkelte rundet også Kapp det gode håp for raid i det Indiske hav.

Når piratene valgte å benytte en prise som piratskip var hurtigheten det viktigste aspektet. Bestykningen var sekundær, denne kunne oppgraderes på et senere tidspunkt. Skip som ble kapret ble også modifisert for piratvirksomhet. Skottene ble fjernet for å få plass til flere kanoner og deler av skipet ble fjernet for å gjøre det om til en kampplattform. Piratene hadde også med seg skipssnekkere som lett kunne lage ekstra kanonporter. Resultatet av ombyggingen kunne være formidabel og skipene kunne være vanskelige å ta, selv for et linjeskip.

Størrelsen på skipet var også viktig. Et stort skip var raskere, bedre skikket for uvær og kunne holde flere kanoner. Et mindre skip hadde også sine fordeler. De var mer manøvrerbare og kunne lettere strandes og overhales.

Skipene som best passet disse spesifikasjonene var sluppene som ble brukt av den britiske marine på 1700-tallet. Disse var mellom 40 og 60 fot lange og 10 til 12 fot brede og bestykket med 4-6 kanoner. Enkelte piratkapteiner foretrakk større skip, inntil 200 tonn med 30 til 40 kanoner. Det var imidlertid det store mannskapet som utgjorde hovedvåpenet. Få piratskip hadde et mannskap under 30 mann og de fleste hadde mellom 150 og 200, mens de fleste handelsskip hadde mellom 10 og 20 mann i mannskapet og mellom 4 og 6 kanoner.
Et resultat av piratvirksomheten var at båtbyggere på Bermuda og Jamaica begynte å lage skip og båter som kunne unnslippe piratene, de såkalte Bermuda-sluppene.

Slupp

Ekte pirater Slupp
Slupp
Slupp er et lite seilskip, ofte med én, to-delt mast, gaffelseil og tre forseil. Den har permanent baugspryd eller klyverbom. Sluppen ble i store trekk bygd og rigget som en kutter, men var mindre enn denne.

I distriktet Sunnhordland / Hardanger var også ordet slupp brukt om fartøy som og ble rigget med to master. Folk fra Sunnhordlandsdistriktet har fått stipend for å reise til Holland å studere hvordan hollenderne bygde disse seilsskipene. De tidlige sluppene hadde bare en mast, men etterhvert som de ble bruk i Nordsjøfiske ble alle bygd eller rigget med 2 master. Noen få var rigget med "stengerigg", en todelt mast som kunne taes ned, og klyverbom som kunne taes inn. De eldre sluppene kunne ha optill 4 råseil men i senere tid var det vanlig med en breifokk og noen få hadde rå toppsegl. Senere ble nestan alle rigget med "pålemast". Når motoren ble innført endret betegnelsen seg til kutter, motorkutter.

Forskjellen på kutter og slupp gikk ofte på skroget, hvor smekkert det var, riggen var stort sett lik. Slupp brukes også i sjømilitær terminologi og betegner da en mindre skipsbåt (evnt. med motor) for personbefordring. En slupp er mindre og lettere enn en barkasse.

Comments