Pirat 2006‎ > ‎

Ekte vestlandspirater

Del 4: Kristiansand-Rosendal

Det er lørdag en tidlig ettermiddag. Magen kiler av spenning og små nerver. Kommer vi til å finne de andre? Vi skulle møtes på sjøsiden av jernbanestasjonen i Kristiansand, der vi skulle finne de andre.


Bekymringen over å kanskje ikke finne de andre hadde vært bortkastet. En grønn skipssekk var noe av det første vi fikk øye på, og det tok det ikke lang tid før vi fant en nedsvettet Mette i lilla turlederjakke, laget av fleece.
Etterhvert satt vi alle der på bakken, lente oss inntil enn vegg, eller stod spente. Men en ting var til felles: Mens Mette og Berit hadde opptelling, smugtittet vi alle litt her og der på hverandre for å finne ut av hvem disse ungdommene var. Er det disse vi skal på tur med?

Etter en 20 minutters lang, varm og stappfull busstur kom vi endelig fram til det røde speiderhuset hvor vi skulle tilbringe 3 dager før vi fikk hilse på Hardangerjakta Mathilde. Her ble vi fôret med "enkel" og god mat av Rolf, skattejakt, masse bading, seilekonkurranse i små VG-joller og ikke minst et besøk på verdens nest største monterte kanon på land.

Selv om det var seilturen som var høydepunktet med turen tror jeg de fleste var glad for disse dagene på forhånd. Her fikk vi tid til å bli kjent med hverandre på godt og vondt, og ikke minst med hverandres snorking.
Mandag rundt 11-12-tiden stod vi endelig på brygga og ventet på at vi skulle få mønstre på Mathilde.
Glemmer ikke hvordan det første synet av henne var: Det mørke omrisset av henne, langt der ute, med en høy mast stikkende opp mot den solfylte himmelen. Magen gikk i spenn, nå kilte det virkelig, og dette var stunden vi alle hadde ventet på!

Ombord ble vi ønsket velkommen av Skipper Henrik, som var dansk. Senere ble vi introdusert for båtsmann Johan, som forklarte oss en del om opplegget. Vi fikk tildelt nummer og øvde oss på ”oppropet” : ”1?” roper Johan. ”Hoi” svarer han eller hun som har fått tildelt nr 1., og sånn fortsatte det helt opp til nr 26 som var Lars Jørgen. Mens noen var nede og spent sjekket ut skipskisten sin, og om man klarte å få plass til alt, lå og satt vi andre oppe på dekk og utforsket vårt nye fantastiske hjem.

Vi dro ut med motor denne første dagen, forbi Ny Hellesund, et spøkelsesskip og vakre kysthus til vi til slutt fortøyde ved Skogsøy på østersiden. Her hadde vi vårt første middagsmåltid ombord, laget av kokken Jørn. Til manges store frykt var det massevis av brennmaneter som omringet båten, men så lenge noen stod utkikk ble klær fort byttet ut med badetøy og slengtauet ble testet. Vi hadde til og med et mytteri ombord, og to menn måtte gå planken og hoppe i havet. Før kvelden ble avsluttet med filmvisning av Master and Commander under dekk, hadde vi samling. Her viste Johan oss på kart hvor vi skulle seile, og forklarte oss om våre nye arbeidsoppgaver som ventet oss dagene etter: Utkikksvakt, rorvakt, og kartvakt. Til slutt ble natten eldre og det ble klart for hengekøyetestingen. Det gjaldt å få med seg soveposen samtidig som man skulle klare å komme seg opp i køya uten å trille rundt. De fleste sov nede under dekk, mens jeg og 7 andre valgte å nyte kvelden og natten oppe.

Neste morgen legger vi ut kl 05.00. Dagen før tenkte jeg at dette skulle bli et mareritt, men det var stikk motsatt. Det ble en stor glede å våkne opp denne dagen til felles frokost og forventningene til hva dagen skulle bringe. Ikke minst den vakre soloppgangen var verdt det i seg selv. Etterhvert som vi kom litt mer utpå sjøen ble størrelsen på bølgene fort mye større. Enkelte med tidligere erfaring sa at disse bølgene var ingenting, men likevel ble det mange som hang grønne over rekka, eller prøvde å sove seg friske under dekk.  Vi som ikke ble syke selv med litt sjø, satt for det meste foran ved klyverbommen og fryda oss gløgg ihjel hver gang det kom en stor bølge som lagde kiling i magen. Av og til fikk vi oss en riktig sjøsprøyt midt i fleisen også.

Etter å ha seilt litt under 50 nautiske mil kom vi endelig inn i en fjord med roligere sjø, og de som hadde ligget sjøsyke våknet fort like friske som de hadde vært tidligere. Denne kvelden fortøyde vi i Abelnes. Jeg tror vi alle som en hadde sjøbein da vi fikk tråkket oss i land. Bakken stod rett og slett ikke stille, og beveget seg like mye som bølgene ute på havet.

Etter middag fikk vi lære og øve oss på hvordan vi heiste seil, og etter at storseilet var heist fikk vi gå i land og se på den flotte skjønnheten fra land med et majestetisk storseil oppe. Det var nydelig! 
Noen utnyttet kaia til å vaske håret og kroppen i iskaldt vann fra en vannslange, mens andre satt under dekk i varmen for å se resten av filmen Master and Commander.

Tredje morgen legger mannskapet ut med Mathilde allerede kl 04. 20, men da ligger vi alle fremdeles godt under dekk i soveposene våre og snorker. Vi trengte ikke stå opp før kl 0800 denne dagen. Men da vi våknet, sto vi opp til varm havregrøt og en solfylt morgen, med søte små bølger som ingen ble sjøsyke av. Ren idyll og harmoni! Vi får ENDELIG værgudene på våres side og vi kan teste hvordan det blir å løsne og heise storseilseil og klyver og jager i bevegelse. Det at det ikke gikk i mer en 3 knop gjorde det mer idyllisk i seg selv, og det ble populært å fiske med snøre hengende etter båten.

Piratflagget blir heist og vaktoppgavene begynner å sitte, og det er ikke lenger sånn at hvis en slår på klokka så løper alle nysgjerrig over på styrbord side for å titte. Nei de fleste ligger å koser seg på dekk eller holder vakten sin den ene timen de har den. Denne dagen fortøyer vi i Skudneshavn, en idyllisk koselig liten by med gamle hvite trehus og trange gater. Det tok ikke lang tid før ryktet hadde spredd seg i byen om at Mathilde var kommet. Menneskene der var kjempekoselige og mange av oss var innom ”Verdens minste cafe” og spiste pannekaker eller kuleis. På kvelden satt mange på land og spilte Games og snasket potetgull, mens noen tok køya tidelig denne kvelden.

Neste dag drar vi mot Hardangerfjorden, men før det måtte vi innom Leirvik Havn for å hente provianter som vann og bensin til Mathilde, og for oss andre godterier og is. Vi hadde også lunsj her før ferden gikk videre innover i vakre hardangerfjorden og videre opp til Tømmerkaia, som vanligvis var blitt brukt til å hente ned hogde trær og til å frakte dem videre med båt. Vi var nå inne i et fantastisk landskap omringet av fjell, skog og fjorder og her skulle vi enda engang være så heldige å få heise breifokk og skværseil.
I land kunne de som ville gå til en strand å bade, eller slenge seg fra båten i tau. Masse bading ble det her iallefall, og vi kokte opp kakao til alle mens vi  endelig fikk se Pirates of caribbean- dead mans chest.

Påfølgende morgen våkner vi opp atter engang til varm havregrøt. Badetøyet og håndklærne henger til tørk fra badingen dagen før. Nå er det bare 10 nautiske mil igjen til vi må ta farvel med Mathilde. Det er en tanke som fort blir fortrengt, det er noe vi helst ikke vil tenke på. Siste tiden igjen på båten blir nytt til det ytterste. Vi har allerede pakket tingene ned i skipssekkene og hatt utdeling av hittegods. Nå sitter vi bare her og venter mens vi hører dunkelyd fra Mathilde og ser på det flotte landskapet rundt oss.

Før vi tar farvel med Mannskapet holder de noen siste taler mens vi klapper og jubler! Og vi tar gruppebilder på dekk og tar oppropet for siste gang ombord. ”1? - Hoi! 2? – Hoi” osv.. Når vi har lempet alt i land sklir Mathilde lengre og lengre ut i fjorden mens Johan, Henrik og Jørn vinker. Vi vinker og, alt vi kan! Tårene sitter nesten på innersiden av øyelokkene. Trøsten er for mange av oss at vi har planlagt å være med igjen neste år!

Nå er det sagbruket som venter oss, så fort vi får øye på elva blir Mathilde fort litt glemt. Sola steiker og det er så varmt at alt som frister nå er et avkjølende bad. Vi drar på tur til Rosendalsbaroniet, et vakkert herskapshus fra 1660-tallet. Med utrolig flott natur og en storartet rosehage som luktet kjempegodt. Vi går også igjennom en søt skog og fikk se det flotte fossefallet.

Kvelden ble atter engang avsluttet med film, et gammelt sagbruk ble omvandlet til en liggende kinosal.
Neste morgen var det til vår skuffelse tiden til å reise hjem.


Ane Louise Haugen
 
Comments