Pirat 2006‎ > ‎

Ekte pirater satte seil

Del 1: Marstrand-Bornholm

Vi var 28 forventningsfulle pirater som møttes på Oslo bussterminal søndag formiddag den 2.juli. Dagens reisemål var Marstrand i Sverige hvor Mathilde, ei Hardangerjakt fra 1884, lå og ventet på oss.

Vi var 28 forventningsfulle pirater som drassende på skipssekker og soveposer møttes på Oslo bussterminal søndag formiddag den 2.juli. Dagens reisemål var Marstrand i Sverige hvor Mathilde, ei Hardangerjakt fra 1884, lå og ventet på oss. Og mandag morgen ønsket skipper Cecilie og hennes besetning på fire oss velkommen ombord i skuta som skulle være vårt hjem de neste fem dagene, og ta oss med til Borholm. Til tross for at Mathilde er hele 73 fot og har nesten 400 kvadratmeter med seil var vi ganske mange som skulle bo tett oppå hverandre.

Den første dagen gikk vi for motor til Vrångö, en idyllisk liten øy utenfor svenskekysten. Men før vi kom så langt ble vi nødt til å ha et badestopp. Sola skinte fra skyfri himmel og det var ufattelig varmt, og dessverre ufattelig vindstille. Og akkurat som godværet fulgte oss hele uka skulle dunkelyden fra Mathildes motor også bli en kjent lyd. På Vrångö fikk vi prøve vår første natt i hengekøye, og det ble en gyngende opplevelse. Ikke bare skulle vi finne ut hvordan vi i alle dager skulle ta sats og hoppe med rumpa først oppi hengekøya, helst uten å lande på andre siden av den. Og for det andre var alle hengekøyene på hver side av båten festet i samme rigg, slik at når én rørte på seg i løpet av natten gynget alle andre i takt. De åtte hengekøyene det var plass til i friluft var absolutt å foretrekke fremfor de under dekk, selv om man fikk god dinglefart, spesielt under nattseilasen.

Turens andre overnatting foregikk på Anholt, en sandøy midt i Skagerak som tilhører Danmark. Og for å riktig understreke at vi var kommet i dansk farvann ljomet også Beth (vår danske matros) ut den danske nasjonalsangen. Under hele toktet hadde vi timeslange vakter på postene: ror, kart, utkikk og brannvakt/være-snill-vakt. "Være-snill-vakten" gikk ut på at man én time om dagen skulle være så snill man bare kunne, det vil si hente kaffe, solkrem, eller bare forsikre seg om at alle hadde det bra. Også kunne man være "slem" resten av dagen, innenfor kardemommelovens grenser. Når vi ikke var på vakt (og vi hadde mye fritid til å ligge på dekk siden det var for lite vindt til å heise seil) fordrev vi tiden med å klatre i rigg, lage tau og makramé, eller mime.

Fra Anholt la vi i vei klokka tre om natta mens det enda var mørkt, selv om sommernettene ikke er særlig lange i Skagerak heller. Vi dunka oss gjennom hele dagen ned mot Møns klint, og først da vi hadde passert Øresundsbroen blåste det opp litt, og til og med i riktig retning, og vi skulle endelig få heise seil. Dagen før hadde vi trodd vi skulle få seile litt, og bestmann (bestkvinne) Helle lært oss pålestikk og flaggstikk og fått oss til å øve til vi hadde hendene fulle av flis fra manillatuaene. Men da ble vi nok en gang skuffet av værgudene.

Men NÅ gjaldt det. Vi fikk et lynkurs i hvordan vi skulle heise storseil og stavfokken (ett av forseilene). Det ble veldig mange begreper å holde styr på for en stakkars landkrabbe, ikke bare storseil, breifokk, skværseil, snipper, stavfokk, jager og klyver (som er navn på ulike seil), men vi skulle også huske hvilke fall (tau) som hørte til hvilke seil, hvordan disse skulle festes, samt huske kommandoer som "fatt tau" og "kom opp." Da vi la til kai i Rødvig var klokka blitt ett om natta, og vi hadde vært på sjøen i nesten 22 timer, og skipper Cecile lovet at den som var oppe før åtte nesten morgen skulle få gå planken og hoppe i havnebassenget.

Den fjerde dagen var det tid for å krysse Øresund. Vi hadde store forhåpninger til værgudene og heiste storseil og forseil og krysset fingrene. Men da farten lå på under en knop og vi innså at det ville ta oss ti timer til Ystad, i stedet for to timer med motor, måtte vi motvillig gå med på et par timer med dunking. En del hjalp det at vår fenomenale kokk, Inger, plutselig tryllet frem tre vaniljestenger fra byssa si på dekk som det sikkert var minst 150 grader inni i varmen.

Ystad ble vår siste havn før Borholm, og det ble bestemt at vi skulle heise seil inne i havna og seile ut gjennom moloene. Så vi heiste breifokk og skværseil og fikk fart en liten stund inntil seilet begynte å bue motsatt vei, og vi drev i faretruende retning av moloen. Så da var det bare å gå for motor resten av turen. Men til tross for lite vind har vi jo hatt strålende vær og late, herlige dager om bord på Mathilde. Ved ankomst Rønne, Bornholm, sang mannskapet til avskjed "Morgensang for helter" til vi stod med klump i halsen alle sammen, og ingen av oss hadde videre lyst til å forlate skuta.

Vi prøvde å se det positive i det; etter fem dager på båt hadde vi nok godt av en varm dusj og litt såpe på campingplassen. Vi fikk oss derfor en liten overraskelse da det viste seg at campingplassen lå midt på et jorde på Bornholm, omkranset av skog og med tilhørende småkryp. Det ble en evig jakt på hestebrems, saksedyr og flott. Den varme dusjen måtte vi se langt etter, her på stedet fylte man vannkanner om morgenen og satte de til solvarming. Men også dette stedet (med bare én dusj og to utedoer fordelt på mer enn 60 personer) hadde også sin sjarm, og det hjalp at vi fra før av blitt en godt sammenspleiset gjeng.

Etter tre dager med utforsking av øya til fots og fra sykkel var det tid for å overlate Mathilde til neste gruppe som skulle seile henne opp til Norge igjen. På vei til Bornholmerferga var vi nedom for å si hadet, og det siste vi så fra ferga var bestmann Johan som vinket og vinket om bord på Mathilde.

- Av Lise Trangsrud


Comments